Velferd og demokrati: Velferdskommunen Bergen?
Velferdskommunen Bergen?
Kommunenes hovedoppgave er å tilrettelegge for at innbyggerne skal kunne ha et godt liv. I Norge sier en ofte at vi har en velferdsstat, mens det vi i realiteten har er velferdskommuner.
De angrepene på kommuneøkonomien vi nå ser er derfor angrep på velferdsgodene kommunen kan tilby sine innbyggere. Storting og regjering sier ofte at kommunene må modernisere eller effektivisere. Effekten av dette blir derimot ofte dårligere skoler, dyrere og færre barnehager eller verre eldreomsorg. Da Erna Solberg sier at kommunesektoren er for stor og må effektiviseres sier hun egentlig at kommunene tilbyr for gode velferdstilbud til sine innbyggere.
Bergen kommunes økonomi ute av kontroll
Dels skyldes det den katastrofale økonomiske organiseringen av Bergen kommune (byregjering, bydelsreform, budsjettering uten kopling mot virkeligheten, kompliserte systemer for internhusleie m.m.). Det er Høyre, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti som har vært pådriverne for dette. Så har Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet vært støttespillere på ulike punkter underveis i prosessen.
Løsningen er ikke å skjære ned på tjenester og ytelser. Løsningen er heller ikke å selge kommunalt arvesølv. For å sitere avdøde stortingsmann Jon Leirfall: Det har samme virkning som " å pisse i buksa for å holde varmen".
RVs svar er dels å gå tilbake til organiseringen som var før byregjeringen/bydelsreformen.
Men først og fremst er RVs svar å mobilisere til et landsomfattende kommuneopprør som kan presse Stortinget til å gi kommunene akseptable økonomiske rammer. Dette er det eneste realistiske svaret. Bergen kommune må slutte seg til Folkeaksjonen Velferd, og bystyret må vedta budsjetter bygd på befolkningens reelle behov for tjenesteyting, slik Folkeaksjonen Velferd har krevd. Også andre former for markering av protest og ulydighet må prøves, f. eks. en landsomfattende politisk streik.
Lokaldemokrati og folkestyre
De viktigste beslutningene som virker inn på folks hverdag ligger derfor utenfor demokratiet: Arbeidsplasser kan flyttes eller legges ned, boliger kan bygges for de rike hvis det er mest lønnsomt, spekulanter kan skalte og valte med verdier skapt av folks arbeid. Bare dersom også økonomien underlegges kravet om demokrati kan folk få kontroll med sin hverdag. Derfor er sosialistisk folkestyre den eneste som kan sikre folk kontroll over sine liv og et virkelig demokrati.Det gjør det likevel ikke mindre viktig å forsvare de demokratiske rettigheter som folk har tilkjempet seg i Norge de siste 200 år. Disse rettighetene er under angrep utenfra, fra internasjonal kapital ("globalisering"), fra WTO og EØS, fra staten gjennom utsultingspolitikken ovenfor kommunene som skaper ansvarsforvitring og gjør hele ideen om å stille de styrende til ansvar gjennom valg latterlig og fra politiske nyskapninger i kommunen selv. Byparlamentarismen skulle skape klarere ansvarsforhold, men virker til å gjøre forutsetningene for dette, gjennomsiktighet og rom for opposisjon vanskeligere.
Parlamentarismen blir et nytt bidrag til å isolere "den politiske klasse" fra både vanlige folk gjennom absurd høye politikerlønninger og fra kontakt med fagfolkene på golvet i tjenesteproduksjonen, ved at hovedutvalgene har forsvunnet.
Bydelstyreordningen er en del av ansvarsforvitringen. Bystyret vedtar budsjetter som det ikke er mulig å vite konsekvensene av før de treffer bydelene etter å ha blitt kvernet gjennom kriteriesystemet.
Bydelspolitikere vedtar nedskjæringer innefor rammer gitt av bystyret. Som lojale bødler hogger de over tjenester til barn og eldre. Men skylden legges (med rette) på de som ga ordren - bystyret som vedtok rammene.
Likevel utgjør bydelstyrene et folkelig rusk i nedskjæringsmaskineriet i den parlamentariske modell. Så lenge det er parlamentarisme vil derfor RV beholde bydelsstyrene. RV ønsker å få tilbake hovedutvalgsmodellen. |