|
|
Topplederne i de største selskapene hadde i fjor (1998 red. anm.) en gjennomsnittlig lønnsvekst på 140.900 kroner (fra 838.000 til 978.900 kroner). Det var en vekst på 16,8 prosent. Statistikk som omfatter 90 prosent av norske lønnsmottakere viser at disse hadde en gjennomsnittlig lønnsvekst på bare 6,2 prosent. Men prosenttallene lurer oss. For vi snakker her om en vekst på litt over 15.000 kroner, fra ca 247.000 til ca 262.000. Dermed ser vi at toppledernes lønnsvekst faktisk var nesten 10 ganger så stor som den vanlige lønnsmottakere fikk. Hvorfor får topplederne så store lønnstillegg? Den offisielle forklaringen er slik: De store bedriftene må gi så store tillegg for å kunne beholde lederne sine. Uten gigantiske lønnstillegg går lederen over til en annen bedrift i stedet. Som du skjønner: For topplederne er det pengene som betyr noe, ikke innholdet i jobben. De tenker ikke som så at "Nå har jeg en utfordrende og interessant jobb, og enten jeg tjener 800.000 eller 900.000 så klarer jeg meg bra økonomisk i alle fall". Nei, selv om de sitter med skjebnen til flere hundre arbeidsplasser i hendene sine, så er de rede til å hoppe av når som helst. Derfor må de få store lønnstillegg, for ellers slutter de. Det er altså et typisk trekk for dagens toppledere at de først og fremst er opptatt av pengene. Forholdet til de menneskene de jobber sammen med, gir de stort sett blaffen i. Innholdet og utfordringene i jobben betyr heller ikke stort for dem. Det er penger og makt det dreier seg om. Men så er de kanskje veldig dyktige i jobben sin - den tiden de er der? Ja, hadde det bare vært så vel. Siden topplederne er så opptatt av penger og makt, så blir også svært mange av dem stormannsgale. En uforholdsmessig stor del av dem tar katastrofale beslutninger, fordi de gaper altfor høyt. Noen eksempler: Kværners oppkjøps-galskap truer nå konsernets eksistens. Saga kjemper med ryggen mot veggen på grunn av 9-milliarders-kjøpet av Santa Fe. Statoils utenlands-oppkjøp har inneholdt flere tapsbomber som svekker selskapets økonomi vesentlig. Elkems gigantoppkjøp av Union Carbides ferrolegeringsvirksomhet i 80-årene holdt på å velte hele konsernet. Siden de typiske toppledere er mest opptatt av penger og ikke av forholdet til sine medmennesker, vil de også være særlig tilbøyelige til å oppføre seg som drittsekker overfor mennesker som de har under seg. Derfor kan de lettere enn andre ta "upopulære beslutninger". Siden de prioriterer penger foran mennesker, er de mer samvittighetsløse. Det plager dem ikke særlig mye å foreta store og dramatiske endringer som mer eller mindre ødelegger tilværelsen for mange mennesker. I hvert fall plager det dem ikke mer enn at de bare gjør det, siden det kan gi dem så mye penger selv. Et helt typisk trekk for dagens toppledere er at de har liten respekt for andre menneskers erfaringer og opparbeidede kunnskaper. De tar stadig beslutninger som innebærer at ansattes erfaringer og kompetanse går tapt. Og med så liten respekt for sine medmennesker er svært mange toppledere selvsagt lite egnet til å få fram de ansattes skaperkraft og oppfinnsomhet. Har samfunnet egentlig råd til toppledere som først og fremst styres av eget begjær etter penger og makt? Jeg tror ikke det. De menneskelige og samfunnsmessige kostnadene blir rett og slett for store. For å få et samfunn der menneskenes kunnskaper og evner kan få utfolde seg, og der de materielle ressursene kan bli utnyttet på en forsvarlig og effektiv måte, må det bli slutt på å premiere griskhet og stormannsgalskap. Det mest lønnsomme er å få lederlønningene ned på vanlige folks nivå. Så kan vi få ledere som ikke tar jobben for pengenes skyld, men fordi de synes den er interessant og utfordrende. |