|
Oljepengene flommer i uventede mengder inn over staten. Stadig flere nekter å godta at man ikke har råd til å gjøre noe med nedslitte og overfylte skoler, korridorpasienter på sykehusene, store mangler i eldreomsorgen, m.m.m. Carl I. Hagen skårer stort når han sier at oljeinntektene ikke bare bør saltes ned i Petroleumsfondet. Kort sagt: Presset blir for stort, og tiden er inne til å vise handlekraft og nedsette et utvalg. Men historien gir grunn til skepsis. I 1990 vedtok Stortinget å opprette Petroleumsfondet. Den gang var det vanlig å påstå at staten hadde brukt opp oljeinntektene sine, og saken ble overfor det norske folk presentert som at endelig skulle man begynne å spare oljeinntektene. Men i virkeligheten hadde staten spart det aller meste av oljeinntektene. Statsforvaltningens finansielle balanse viste pr. 31.12.1989 nettofordringer på 268 milliarder kroner. Det var enestående i OECD. I de andre landene var at staten dypt nedsunket i gjeld. Som RV-politiker innledet jeg i 1989 på et møte arrangert av Bergens Tidende. Jeg påpekte da at staten hadde en stor oppspart oljeformue. Lignende innlegg holdt jeg på politiske møter rundt omkring i Norge, og jeg ble da latterliggjort av representanter for de store partiene: RV ville løse viktige samfunnsoppgaver med fantasipenger. Det spesielle med dette møtet var at Kåre Willoch også deltok. Forsamlingen ble helt paff da Willoch sa: "Dahle har rett. Han har på en utmerket måte dokumentert hvor feil det er når Gro Harlem Brundtland stadig hevder at våre regjeringer 1981-86 brukte opp oljeinntektene. Sannheten er at det nettopp var i disse årene at den norske statens enestående finansielle styrke ble bygd opp!". Det hører med til historien at Bergens Tidende - som øvrige norske media - selvsagt ikke trykte ett ord om den store hemmeligheten: At den norske staten satt på en pengesekk av oppsparte oljeinntekter. Dette folkebedraget ga seg mange selsomme utslag. Et eksempel var da sosialminister Wenche Frogn Sellæg i 1990 møtte kravet om eldremilliard med spørsmålet om hvor pengene skulle tas fra - skulle vi kanskje skaffe penger ved nedskjæringer for syke eller uføre? Statens Petroleumsfond ble startet med en retorikk som skulle opprettholde illusjonen: Fondet var tomt. Alle kunne se at petroleumsinntektene var oppbrukt. |
|
Brundtland-regjeringens bråbremsing fra 1986 og utover førte til enorm arbeidsløshet og rasering av næringsvirksomhet. Livskraftige bedrifter ble nå revet bort. Arbeidsløshet er dyrt. Verdiskaping forsvinner, og penger må brukes på ledighetstrygd og arbeidsmarkedstiltak. Bråbremsingen førte også til andre statlige uttellinger, bl.a. på grunn av bankkrisen. F.o.m. 1989 ble petroleumsinntekter brukt til å dekke statsforvaltningens utgifter, og i årene 1992-1994 ble det faktisk underskudd selv etter bruk av petroleumsinntekter. Først i 1996 kom det penger inn på petroleumsfondet. Statsforvaltningens nettofordringer var imidlertid på 261 milliarder pr. 31.12.1995, men det var det altså få som visste. Etter den tid har man trukket en mindre del av petroleumsinntektene inn i statsbudsjettene. I 2001-budsjettet dreier det seg om 12 av 189 milliarder. Resten går inn i Petroleumsfondets utenlandsinvesteringer. Oppslutningen om denne politikken holder åpenbart på å rakne. Mektige krefter kaster seg innpå med forslag som stort sett har ett trekk felles: De innebærer ikke en høyst påkrevd styrking av kommuneøkonomien. De innebærer ikke styrking av kollektive formål og offentlig infrastruktur. Det kommer ikke forslag om milliardsatsing på kollektivtransport, selv om det ville bedre miljøet og dempe presstendensene gjennom reduksjon av privatbilismen. Det kommer ikke forslag om å omdisponere entreprenørkapasitet til påkrevd vedlikehold og nybygging av offentlige skoler og barnehager. Den utskjelte konjunkturavgiften innebærer bråstopp for næringsbygg, men uten noen motsvarende satsing på offentlige bygg. Dermed ble den bare et opplegg for arbeidsløshet i byggebransjen, ikke for samfunnsmessig omprioritering. Og det er sakens kjerne: Hvis det er press i økonomien, vil økt prioritering av private formål måtte bety hardere skvising av kommunesektoren. Opprioritering av offentlige formål vil kreve nye restriksjoner på privat ressursbruk. Og det er å banne i vår tids kirke: Markedsliberalismen. Nasjonalregnskapet viser at ca 30 milliarder årlig brukes på investeringer i varehandelen. Det er først og fremst investeringer i konkurransekampen, dvs. at samfunnets produktive ressurser brukes til å spenne bein på andre bedrifter. Driftsresultatet i varehandelen viser da også stadig nedgang, dvs. at det er ulønnsomme investeringer for varehandelen under ett. Omtrent samme beløp brukes på hele grunnskolesystemet i Norge (medregnet alle lønninger, drift og investeringer). Er det ikke på tide å satse litt mer av petroleumsinntektene på framtidens generasjoner? Hvilke forutsetninger får dagens barn og unge til å kunne gripe den nye tids utfordringer i 2030, når de går i nedslitte skoler der man knapt har råd til blyanter? Hva med de 70.000 barna som vokser opp i fattigdom - som tapere og sosialt utstøtte allerede i utgangspunktet? Nei, dessverre. Mine forventninger til Schjøtt-Pedersen og hans økonom-rådgivere er ikke store! |