VI skaper framtiden for lesber og homser
Artikkel i Mai nummeret av Blikk 1998, i forbinding med homofestivalen i Bergen, av Torstein Dahle.
14.12.2004 15:50
Et sikkert vårtegn i Bergen er den årvisse homo-festivalen. Selvtilliten stiger noen hakk i løpet av disse dagene: Lesber og homser er mer synlige i bybildet. I et allsidig program kan vi hente stimulerende impulser til både kropp og sjel. Fordommer utfordres - både andres og egne.

Tiltak som dette er én av mange måter å bygge opp vårt selvbilde på - vårt selvbilde som homser og lesber. Et positivt selvbilde får vi nemlig ikke gratis. Vi må selv kjempe det fram. De av oss som synes at det er OK å være homo, kan takke hverandre og våre homo-forgjengere for det.

For 150 år siden fantes det ingen homser. Det forekom at menn hadde sex med menn, men det var et umoralsk avvik som de fleste følte som svært truende. Og det var ikke bare på grunn av fordommer: Det var faktisk ganske skummelt hvis man ikke fikk barn og barnebarn som kunne sikre ens kår i alderdommen. For dem som hadde jord og eiendom var det dessuten viktig å frambringe arvinger. Bland så litt homofob religion opp i det, og du får en dødelig blanding. Generelt i samfunnet var det ganske vanlig at det ikke var kjærligheten som bestemte valget av livsledsager, men hvis dine følelser gikk til en av samme kjønn, var det rett og slett ikke til å tenke på.

Lesber kunne pr. definisjon ikke eksistere. Lesbisk kjærlighet forutsatte jo at kvinnen hadde en egen seksualitet som kunne fungere uavhengig av mannen. Det var så utenkelig at man ikke engang tok bryet med å nevne denne muligheten da man skulle utforme straffelovens forbud mot seksuelle handlinger overfor samme kjønn. Lovens forbud omfattet bare homoseksuelle handlinger mellom menn.

Det er ingen tilfeldighet at kategorier som "homoseksuell" og "homofil" for første gang dukket opp i de nye, kapitalistiske industrisamfunnene, der en langt utviklet samfunnsmessig arbeidsdeling ga mulighet for å yte en fullverdig innsats også utenfor familien. Framveksten av pensjonssystemer og velferdsstat la ytterligere grunnlag for at homoseksuelt samliv objektivt sett ble et høyst realistisk alternativ. Og noen av våre forgjengere tok opp kampen for å få bruke disse nye mulighetene til faktisk å få leve etter sitt eget ønske: Som homoseksuelle.

Jeg hørte nylig en homse som mente at det å kategorisere folk på grunnlag av begrepene "homofil" og "heterofil" var noe som dukket opp som svar på en krise i den borgerlige ekteskapsinstitusjonen. For å bygge opp en beskyttende mur rundt det borgerlige ekteskap, hadde man behov for å lage seg et fiendebilde, en kategori av folk som falt utenfor: "De homofile". For å definere et flertall av "heterofile", skapte man kategorien "de homofile".

Jeg er ikke enig med ham. For oss og våre forgjengere har det vært avgjørende viktig å bygge opp en identitet omkring vår egen seksualitet. VI har kjempet for å få kategorien "homofil/homoseksuell" fram i lyset. Og vi har kjempet for å gi kategorien et positivt innhold. Før den kampen ble reist, var vi usynlige, ikke-eksisterende. Det sto for folk som et utenkelig alternativ å ha et allsidig og seksuelt samliv med et annet menneske av samme kjønn. Med store ofre har våre forgjengere gjennom mer enn 100 år kjempet fram en alternativ identitet - en "homofil identitet" - i samsvar med evner og behov for homoseksuell kjærlighet. Denne tilkjempede selvforståelsen bygger vi videre på i dag. Takket være vår egen og våre forgjengeres innsats kan noen av oss nå utfolde vår seksualitet og vår kjærlighet og leve uten løgn.

Ofte får vi høre at vi er kommet så langt. Men selv om viktige resultater er oppnådd, er fordommene fortsatt store og levende. Vi har fremdeles en lang vei å gå: Selv her i Norge lever de aller fleste lesber og homser under forhold preget av fortielse, undertrykkelse og selvundertrykkelse. I resten av verden er forholdene stort sett atskillig verre. Og vi må dessuten komme lenger enn til å få velge den "bås" vi skal være i. Vi må komme dit at hvert enkelt menneske skal kunne knytte bånd ut fra sine egne, verdifulle følelser - uten tanke på om det er den ene eller andre "-filien".

Vi er så heldige å leve i en tid der det er objektivt mulig å få gjort noe med disse store utfordringene. Gjennom det vi gjør og det vi sier, bidrar vi alle - på godt og vondt - til å utvikle lesbers og homsers selvforståelse (Det gjelder også medlemmer av Verdikommisjonen!). Hver eneste en av oss kan bidra til å skape et bedre liv, både for hverandre og for generasjonene etter oss. På denne måten har vi faktisk mulighet til å sette vårt preg på historiens forløp! Det er litt av en utfordring, og litt av et privilegium!