|
|
I første halvdel av 90-årene har Norge opplevd en utdanningseksplosjon. Denne utviklingen har både utdanningspolitiske og strukturelle årsaker. Mange unge velger i dag høyere utdanning fordi det ikke finnes noe annet alternativ. Arbeidsmarkedet er stramt, og det er vanskelig for unge uten arbeidserfaring å skaffe seg arbeid. Teoretisk kunnskap blir inngangsporten til flere og flere yrker, noe som fører til at annen kunnskap og erfaring blir nedvurdert. Dette er for så vidt en utvikling som er negativ fordi det skaper problemer for mange som ikke ønsker en teoretisk utdanning. RV mener allikevel at utdanning har verdi i seg selv. Kunnskap er en kilde til makt, og tilgang til kunnskap og kunnskapsutviklingen er viktig for å kunne utnytte og påvirke det samfunnet vi lever i. Lik rett til utdanning er derfor en av forutsetningene for et demokratisk samfunn. Vi ser i dag en skjev rekruttering til høyere utdanning både når det gjelder kjønn, klasse og geografi. For RV er det ikke et mål i seg selv at alle skal ta høyere utdanning, men retten skal være lik for alle. Lik rett til utdanning, en illusjon Med dagens studiefinansieringsordninger er lik rett til utdanning en illusjon. Mange studenter har rett og slett ikke råd til å ta høyere utdanning, eller å fortsette allerede påbegynt utdanning. Studielånet blir for mange en hindring. Når rentene stiger til uante høyder, og en allerede ligger bak et semester, er det mange som gir opp. Det kan være mange grunner til at en ligger etter, det kan være mangel på barnetilsyn, syke barn, at en selv er syk, eller rett og slett at eksamen gikk dårlig. I vår kom regjeringens stortingsinnstilling om høyere utdanning: "Gjør din plikt, krev din rett". I kapittelet om studiefinansiering slår departementet fast at en god studiefinansieringsordning er en forutsetning for å skape lik rett til utdanning, noe også stortingskomiteen er enig i. Dette er naturligvis rett, og det sosiale aspektet har var også en av grunnpilarene for opprettelsen av Statens lånekasse for Utdanning. Så det er heller ikke dette som er det revolusjonerende i forslaget fra regjeringen og i vedtaket fra Stortinget. Riset bak speilet Den nye studiefinansieringsordningen, som kan tre i kraft allerede fra 2002-03, er i følge Ranveig Frøiland, Arbeiderpartiets saksordfører i denne saken, tidenes store løft. De lover hver student 1000 kroner ekstra i måneden. Stipendandelen blir økt til ca. 39%. Dette kunne en jo tro var et riktig skritt på veien mot fullstipendiering av studiene, men den gang ei. Får Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet det slik de vil, får studentene kun stipend dersom de følger studieprogresjon. Det vil si at hele beløpet en får utbetalt i utgangspunktet blir gitt som lån. Hvor mye stipend, om noe, du får kommer altså an på hvordan du gjør det til eksamen. Hvor mange vekttall du produserer. Kostnadsnormen er økt noe som er på høy tid. Men det er økningen i kostnadsnormen (altså kjøpekraften) vi får i stipend. Lånebeløpet blir derimot det samme, og samlet sett kan en da selvfølgelig risikere at en kommer ut med høyere gjeld enn med dagens studiefinansiering. Regnestykket er ganske enkelt, og både regjeringen og departementet opererer for så vidt med det samme. Bruker du ett år for lenge på utdannelsen din, og altså ikke gjennomfører den på normert tid, kan du sitte igjen etter 6 års utdannelse med 100 000 kroner mer i gjeld enn med dagens ordning. Når Ranveig Frøiland kaller dette en reform og tidenes største løft i stipendandelen er det i virkeligheten ikke annet enn at kostnadsnormen har økt, noe som burde skjedd for lenge siden fordi studentene ikke har fått en økning i utbetalt beløp fra lånekassen på mange år. Studielønn er løsningen RV arbeider for at studenter skal få borgerlønn/studielønn. Inntil dette målet er nådd, må stipendandelen økes kraftig, og studielånsrenten må være politisk styrt, og på et nivå som ligger langt under markedsrenten. Dette er krav som er omtrent likelydende med hva studentorganisasjonene tradisjonelt har stått på barrikadene for. Det stunder mot valg, og studenter er en viktig maktfaktor i dagens samfunn. I forrige stortingsperiode lovet de fleste partiene at stipendandelen skulle økes til bortimot 50%. Dette har ikke skjedd. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har snarere laget en modell der du faktisk kan miste hele stipendet ditt. Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre gikk alle sammen inn for i Stortinget at deler av stipendandelen skulle gjøres avhengig av vektallsproduksjon og progresjon. Studenter trenger en opprørsk stemme som vil tale disse partiene midt i mot. Studentene trenger RV på Stortinget! Marte Mjøs Persen 2. kandidat for RV ved stortingsvalget i Hordaland og studerer Litteraturvitenskap |