Privatiseringen av Statoil betyr en dramatisk omlegging av norske oljepolitikk. Og det skjer uten at folk flest er klar over konsekvensene.
Det foreslås at opptil 33% av selskapet skal eies av private aksjonærer, og det skal børsnoteres. Som Statoils styre sier: "En ny eierstruktur vil innebære at selskapet "normaliseres" i forhold til sine konkurrenter" og "Et børsnotert selskap vil for eksempel være underlagt daglig resultatmåling i kapitalmarkedene, og bedriftens prestasjoner vil gi seg utslag i endringer i løpende markedsverdi".
Regjeringen skriver begeistret om dette: "Selskapets verdiutvikling vil bli et viktig signal og legge større press på selskapet til å fatte beslutninger som bidrar til økt verdiskaping." Et helt bevisst mål for regjeringen er altså at Statoil skal rette seg etter styringssignalene fra de internasjonale aksjebørsene.
Statoil skal drives som et hvilket som helst, internasjonalt børsnotert oljeselskap. Det vil det private mindretallet kreve (og de vil ha krav på det, for de er invitert inn på akkurat de premissene). At et slik selskap skal få overta deler av SDØE, gjør saken desto verre.
Å la aksjebørsene styre er svært skadelig bl.a. i petroleumsfeltenes nedtrappingsfase, der lønnsomheten begynner å bli svakere. De store internasjonale oljeselskapene vil da være tilbøyelige til å hoppe av og stoppe produksjonen, slik Esso gjorde på Odin-feltet i blokk 30/10 i 1994. Der ble en rest på anslagsvis 3 milliarder kubikkmeter gass liggende igjen, og den må nå anses som tapt. Produksjonen var fortsatt lønnsom, men den var mindre lønnsom enn Esso krevde. Dette er sløsing med en uerstattelig naturressurs, og det er å søle bort enorme økonomiske verdier for samfunnet.
Denne problemstillingen blir svært viktig i de kommende ti-år. Da er det avgjørende at det finnes et statseid norsk oljeselskap som kan pålegges å ta samfunnsmessige hensyn.
Privatiseringen av Statoil vil bety slutten på mulighetene til å bruke et statseid selskap som spydodd i miljøpolitikken, i sikkerhetsarbeidet, i næringsutviklingen av Fastlands-Norge - i det hele tatt for å ivareta de samfunnsmessige interessene. Statoil har med rette blitt kritisert for å ikke være god nok på disse områdene. Nå forsvinner mulighetene helt.
De store ambisjonene om å gjøre Statoil til et internasjonalt rettet oljeselskap vil også kaste selskapet inn i en malstrøm som raskt vil resultere i oppkjøp og fusjoner. For å hamle opp med de andre, er det nemlig avgjørende å få tilgang til de virkelig lovende petroleumsforekomstene. Da vil Statoil være sjanseløs alene, med bare den lille norske staten i ryggen. Statoil vil bli nødt til å gjøre seg til juniorpartner til de internasjonale oljegigantene. Det vil ikke gå lang tid før en av dem krever eierskap i Statoil. Da vil regjeringen foreslå akkurat det. Den vil understreke hvor fornuftig og riktig dette er, av hensyn til Statoils strategiske utviklingsmuligheter og for å ivareta verdiutviklingen av det norske samfunnets eierinteresser i Statoil og bla-bla-bla.
Det alvorligste er dette: Statoil ble opprettet for at det norske samfunnet nettopp ikke skulle være prisgitt de internasjonale oljegigantene i utnyttelsen av våre verdifulle olje- og gassressurser. Nå blir dette selskapet snudd til en aggressiv utbytter av fattige lands naturressurser - det skal "normaliseres" og bli akkurat som de andre!
Det er forræderi mot alt som heter internasjonal solidaritet. Og det er en tragedie for norsk oljepolitikk.
|
|