|
Vi finner også en grei figur som går helt tilbake til 1979. Den viser forbruket i kraftintensiv industri som en vannrett strek gjennom hele perioden. Kraftintensiv industri står for omtrent en fjerdedel av strømforbruket i Norge. Den produserer metaller og kjemiske råvarer, som verden trenger. Produksjonen er verdens mest miljøvennlige, bl.a. fordi vi bruker vannkraft som kilde til den elektrisk strømmen, og fordi vi har strengere miljøkrav enn mange andre land. Det hevdes at industrien får subsidiert strøm. Men det meste av industrien er plassert i deler av landet der det produseres masse ekstremt billig vannkraft, og det er nettopp derfor slik industri ble bygd opp der. Strømmen er like billig å produsere i dag som den var i 1920 eller 1930. Bedriftene betaler en pris som gir en svært god profitt til kraftprodusentene. I nyere tid er det blitt teknisk mulig å overføre strømmen til det nordiske og europeiske kraftmarkedet, riktignok med betydelig svinn. Der er prisen mye høyere. Når det påstås at kraftintensiv industri ?subsidieres?, dreier det seg altså om at kraftprodusentene går glipp av enda høyere profitter. Som kjent er profitten skyhøy i dag. Den største profitten går til Statkraft, som hadde et overskudd på 6 milliarder i første halvår 2006. Det meste tar staten ut som utbytte, der det går inn i et statsbudsjett som flommer over av oljepenger. Mye går til kommunesektoren, som eier en betydelig del av norsk kraftproduksjon. Det letter økonomien en stund for de kommunene som har slike inntekter. Mye går til private selskaper, som for eksempel Elkem, som tjener grovt både på kraftproduksjon og kraftspekulasjon. Hvor går verdiene i den kraften som selges billig til kraftintensiv industri? En del går selvsagt til profitt for industriselskapene. Men en del går ut i lokalsamfunnet som lønn og diverse innkjøp, som gir ringvirkninger til dem som bor i det distriktet. Dette vet de som bor i Odda og i Ålvik alt om. Det er åpenbart vanskeligere å fatte for økonomer i Finansdepartementet og professorer på NHH. Ingen ville funnet på å lage en by innerst i Sørfjorden hvis det ikke hadde vært for den billige vannkraften. Og ingen ville anlagt industristedet Ålvik hvis ikke det var fordi kraftverket kunne bygges vegg i vegg med smelteverket. Å ta den billige vannkraften fra disse industristedene er det samme som å ta det alt vesentlige av livsgrunnlaget. Man røsker vekk det som gir konkurransefortrinn til stedet, og så sitter folk tilbake med alle konkurranseulempene, for eksempel dårlig veiforbindelse og lang reisetid til de større byene. En del økonomiprofessorer hevder at ?vi? får mer ut av vannkraften hvis den ikke brukes til kraftkrevende industri. Men de underslår et helt avgjørende problem: Hvem er det som er ?vi?? I dag er ?vi? blant annet de som bor i de distriktene i Norge som er bygd opp på det distriktets egen viktigste ressurs: Vannkraften. Hvis industrien legges ned og kraften selges til høy pris i det nordiske og europeiske kraftmarkedet, er ?vi? noen helt andre, nemlig eierne av kraftproduksjonen. Det er dessverre overveiende sannsynlig at om få år vil det stort sett være store internasjonale energikonserner, der Statkraft vil inngå i ett av dem. Det er faktisk en helt avgjørende forskjell på om ?vi? er de som bor i norske distrikter med mye vannkraft, eller om ?vi? er gigantiske kraftkonserner. Dette har i høyeste grad noe med klasseperspektiv å gjøre: Om det er arbeidsfolk som skal få glede av verdiene, eller om verdiene bare skal gi profitt til storkapitalister og ? en stund ? inntekter til staten og noen få eierkommuner. Et annet argument som systematisk underslås i debatten, er at norsk kraftintensiv industri bidrar til å dekke verdens behov av viktige varer gjennom den mest miljøvennlige produksjonen i verden. Det er en forbrytelse å flytte den til land som ikke tar så tungt på miljøkravene. Og så avspores hele debatten av dem som hevder at løsningen er gasskraftverk. Forurensende gasskraftverk produserer så dyr strøm at DA vil det være nødvendig med omfattende subsidiering for å redde kraftkrevende industri. Subsidiene må bli større og større etter hvert som gassprisene drives oppover av ekstremt høye oljepriser. Gjett hvor lenge det vil være politisk vilje til det. For ikke å snakke om hvis utslippet skal ?renses? på en eller annen måte?? Derfor: Nå må statsrådene Enoksen og Eriksen få på plass kraftkontrakter som sikrer industrien billig kraft mot at den hele tiden innfrir de strengeste miljøkravene. Industristedet Ålvik har kniven på strupen. Og alle de andre stedene som er bygd opp rundt kraftintensiv industri kjemper med ryggen mot veggen. Innfri valgløftene NÅ! Det er en tragedie hvis den norske vannkraften skal miste sin rolle som produktiv ressurs for miljøvennlig industriproduksjon, og det er en tragedie hvis all denne avanserte industrielle kompetansen går tapt. Vi må ikke ødelegge de kommende generasjoners muligheter til å være industrielt i spissen. Denne verdifulle kompetansen vil være enda mer nødvendig den dagen oljen tar slutt! |
