|
|
|
Den som snakker mest om det, er kanskje Carl I. Hagen, som bruker kulturbevilgninger som hoggestabbe, slik at folk skal få inntrykk av at det er kulturtiltakenes skyld at det er svikt i eldreomsorgen og altfor dårlige skoler. Utkjør av Carl I. Hagens type gjør stor skade. Rent faktisk er påstanden hans feil: Det er ikke kulturbevilgningene som er skyld i svikt innenfor eldreomsorg og skole. Påstanden er svært skadelig - ikke minst overfor barn og eldre. Et samfunn som satser mye på en riktig kulturpolitikk, vil også være et samfunn som gir barn og unge mye større muligheter til å utfolde sine egne skapende evner, og som gir dem selvtillit og tilhørighet. I alderdommen er kanskje det største problemet ensomheten, og at man parkeres som unyttig og uinteressant. En av grunnene til at RVs Chiku Ali er så populær blant eldre i Bergen, er at hun har trukket mange av dem med i gledesfylt kulturutfoldelse. Hun har gjort livet deres rikere. Kultur handler om livskvalitet. Verdien av kultur kan ikke måles i penger. Kommer du på besøk til de fattigste folk i verden, opplever du at de vil vise deg sin kultur og gjøre deg delaktig i den. I all sin fattigdom prioriterer de kultur høyt. Det er tragisk at i det styrtrike Norge blir det stadig større tilslutning til Carl I. Hagens syn om at kultur er noe som stjeler penger fra det som virkelig er viktig. En god kulturpolitikk må være mangfoldig. Den må kunne favne om hardrock og jazz, opera og hiphop. Den må omfatte åpne bibliotek, kinotilbud i hele landet, teaterscener, kulturhus med øvingsrom for kor, korps og band. Kulturpolitikken må både dekke det profesjonelle, det frivillige og det internasjonale. Den kanskje viktigste delen av det offentliges kulturpolitikk er å stille infrastruktur til kunstneres og brukeres disposisjon. Det dreier seg om utstillingslokaler, scener, atelierer, internasjonale kultursentre og møterom som innbyggerne - du og jeg - skal fylle med innhold. Det er nødvendig at Staten tar et overordnet ansvar for at denne infrastrukturen finnes. Staten må også ta ansvar for forutsigbare økonomiske rammer for driften. Å samle inn penger og fylle ut søknader og skjemaer opptar altfor mye av kulturarbeidernes tid. De økonomiske rammene må være romslige nok til å gi rom for utfoldelse på alle kulturlivets områder, både for profesjonelle og for oss amatører. Norge har et raskt voksende petroleumsfond som nå passerer 1200 milliarder kroner. I stedet for å plassere det i aksjer i Coca Cola og Microsoft, ville det være fornuftig å investere noe av det i kultur. Skal vi være beskjedne og si 1 prosent? Det er 12 milliarder til muséer, scener, kulturhus og nyinnkjøp av kunst, og mye, mye mer. Satsingen må gå langs tre akser: De profesjonelle kunstnerne, kulturinstitusjonene og det frivillige kulturarbeidet. Beløpet kunne stå der som et fond, som man brukte av etter hvert som behovene blir dokumentert og planene utviklet og vedtatt. Hvor mange gode planer er det ikke som er blitt laget, og så plassert i en skuff? La dem bli virkelighet! Hvis vi fortsatt er beskjedne og slutter oss til det som flere partier nå foreslår, og bevilger 1 prosent av statsbudsjettet til drift innenfor kultursektoren, så vil det monne bra. Men viktige deler av kulturutfoldelsen vil få lite glede av det, hvis det ikke samtidig skjer en styrking av kommuneøkonomien og kommunenes kultursatsing. RV vil særlig prioritere kulturskole for alle, ungdomsklubber, lønnsøkning for utøvende kunstnere, økte statlige tilskudd til filmproduksjon for å nevne noe. Det offentlige skal legge til rette og gi kultur-Norge et nødvendig fundament. Så er det opp til oss alle å bygge kulturen oppå dette fundamentet. Torstein Dahle Leder i RV og stortingskandidat |
| Denne kronikken sto på trykk på Klassekampen 29.08. 2005 |