|
|
14. juli hadde VG et oppslag om eldreomsorg med stoppeklokke. Haakon Lie fortalte om hjemmehjelpstjenester tildelt etter et stramt tidsskjema. Det var ingen tid til sosial kontakt og knapt nok til nødvendige huslige sysler. Kommunalminister Erna Solberg hadde svar på rede hånd: Hun mente at slektninger, venner, naboer og frivillige organisasjoner har ansvaret for sosial omgang med eldre - ikke hjemmehjelperne. - Hjemmehjelpstjenestene er ikke ment å fylle de sosiale behovene til de eldre. Selvfølgelig skal en hjemmehjelp være hyggelig, og spørre hvordan det går, men hjemmehjelpens oppgave er å utføre praktiske oppgaver, sa Erna Solberg til VG. Hun mente at det er et umettelig behov for eldreomsorg, og at det offentlige ikke klarer å løse alle oppgavene alene. Det er helt riktig at vi alle skal stille opp for våre eldre slektninger. Og vi bør alle bidra til at naboer og venner ikke føler seg ensomme. Men er det riktig at det offentlig er uten ansvar for å fylle medmenneskers sosiale behov? Svaret er NEI. Gamle mennesker opplever at store deler av det sosiale nettverket forsvinner. Jobben tilhører fortida. Ingen etterspør arbeidskraften din eller evnene dine. Stadig flere av dine venner dør. Noen av dem som fortsatt lever, blir dårligere til beins eller blir hemmet av andre helseproblemer. Mange får mye dårligere råd enn de hadde før. Vi lever i et turbulent samfunn der folk flytter på seg mer enn før. De som har barn, vil ofte oppleve at barna slår seg ned helt andre steder i verden. For mange gamle er ensomhet det aller største problemet. Det snakkes ikke så mye om det. Når man en sjelden gang får et menneske på besøk, er det jo ikke noe hyggelig å overfalle vedkommende med at man selv føler seg så ensom. Tvert imot vil man heller prøve å holde en kvikk og ubekymret fasade. Det er ingen tilfeldighet at vi hører om gamle mennesker som ligger død i sin leilighet i uker eller måneder uten at noen oppdager det. De har vært lagervare som ingen trengte. Svikten i eldreomsorgen avspeiler et samfunn der stadig mer av livet skal måles i penger. Et yrkesaktivt menneske skaper verdier og øker den tilgjengelige profittmassen. En pensjonist er det bare kostnader med. I et profittbasert samfunn er det ingen grunn til å prioritere innsats overfor gamle mennesker. Derfor legges det for eksempel stadig større vekt på å gi arbeidsdyktige mennesker fortrinnsrett i helsekøene. Det aller mest lønnsomme er at folk dør når de ikke lenger er profitabel arbeidskraft. En slik politikk er for brutal for folk. Da kan man ty til det nestbeste: Redusere pensjonene til de gamle. Avvikle offentlig finansiering av eldresentre og overlate slikt til frivillige organisasjoner. Overlate stadig mer av oppgavene i eldreomsorgen til private foretak, slik at det i hvert fall er noen som kan profitere på de gamles kjøpekraft. I vår tid er produksjonen av nødvendige materielle goder så effektiv at det er mer enn nok til oss alle sammen ? over hele verden. Sunn fornuft og mellommenneskelig anstendighet tilsier at vi da bør bruke stadig mer av arbeidsinnsatsen til å gjøre tilværelsen mest mulig meningsfylt for hverandre ? uavhengig av den enkeltes kjøpekraft. I et samfunn som setter alle mennesker i stand til livsutfoldelse, uavhengig av om det er profitabelt, vil man oppdage at store skapende krefter frigjøres. Mennesker som før var definert som funksjonshemmet, blir plutselig til verdifulle bidragsytere, fordi de gis forutsetninger for å skape. Og det å jobbe med mennesker som trenger hjelp til et meningsfylt liv, blir mindre slitsomt, nettopp fordi det er givende å oppleve at man gir andre mennesker glede og styrke. Hvor lenge skal vi være nødt til slite med denne hersens kapitalismen? Torstein Dahle Stortingskandidat i Hordaland |